Sverigeplanen

De allierte planla å frigjøre Norge via Sverige. Det kunne ha lagt store deler av Sør-Norge i ruiner. Den 10. april 1945 tikket følgende melding inn til de alliertes hovedkvarter i Versailles utenfor Paris: «Tyske styrker i Norge kan komme til å fortsette organisert militær motstand selv etter tysk kollaps på kontinentet. Forbered så snart som mulig en grovplan for en invasjon». Meldingen kom fra Washington. Dwight D. Eisenhowers stab gikk umiddelbart til verket og brukte i overkant av to uker på planen.

Ukjent

Tidligere eksisterte det planer for allierte operasjoner dersom de tyske styrkene i Norge skulle kapitulere før Berlin falt. Planene hadde kodenavn APOSTLE. Den nye planen skulle baseres på dette planverket, men nå var rekkefølgen av begivenhetene snudd på hodet. Grovplanen ble lagt fram for Eisenhower den 29. april. Arbeidstittelen var «Assault Operations in Norway». Innledningen levner ingen tvil om hva dette dreier seg om: «Målet med dette dokumentet er å formulere en grovplan for operasjoner mot tyske styrker i Norge». Tidligere forsvarssjef Harald Sunde sier at dette er en alliert plan få kjenner til, og som er lite omtalt. Han forteller at problemstillingen ble mye diskutert blant de allierte, og at det ble beskrevet flere scenarier. – At det faktisk ble utarbeidet en konkret plan er mer ukjent, sier Sunde. Grenseoverganger

En av konklusjonene i planskissen var at værforholdene i Norge ville utelukke operasjoner etter midten av desember. Planen konkluderte også med at større landgangsoperasjoner bare kunne gjennomføres i Stavanger-området. Større luftlandeoperasjoner måtte finne sted i Oslo-området. Alle andre militære mål måtte erobres fra Sverige. Etterretningsstaben i Eisenhowers hovedkvarter hadde gjort meget grundige terrengstudier. Til sammen nitten grenseoverganger mellom Sverige og Norge, fra Halden til Narvik, var kartlagt med detaljerte beskrivelser. For eksempel beskrives veien mellom Åre og Vinne i Nord-Trøndelag som viktig, siden dette var den korteste kjørbare vei mellom Sverige og Trondheim. I planen står det: «En god grusvei, bratteste stigning 1:20, holdes ikke åpen om vinteren».

Svenske planer

Nøkkelen til en alliert invasjon av Norge ville altså være et samarbeid med Sverige. SHAEFs planleggere forutsatte at svenskene kunne bidra med inntil fire divisjoner og 650 fly av ulike typer. Det svenske forsvaret hadde vært delvis mobilisert som nøytralitetsvern gjennom hele krigen. Men var de svenske styrkene forberedt på offensive operasjoner mot tyske styrker i Norge? Lars Ericson Wolke, historiker ved Forsvarshøgskolan i Stockholm, tror det. – Det svenske forsvaret hadde helt siden 1943 arbeidet med en plan for et slikt tilfelle, forteller han. – I prinsippet gikk planen ut på at svenske styrker skulle gå inn i Norge dersom tyskerne nektet å gi seg når krigen var slutt i resten av Europa. Ericson Wolke forteller at planen ble mer og mer konkret, og i april 1945 ble det planlagt med at allierte styrker skulle lastes ut i Gøteborg for videre forflytning over grensen. Norske bidrag

SHAEFs grovplan sa blant annet at en liten norsk landstyrke på omtrent én brigade befant seg i Storbritannia. Dette var den norske brigaden i Skottland. I tillegg var åtte norske politibataljoner i Sverige, utrustet som lette infanteribataljoner. SHAEF hadde imidlertid ikke tro på at mer enn en liten del av disse «polititroppene» var godt nok trent til å delta i offensive operasjoner. Man hadde noe høyere forhåpninger til den norske motstandsbevegelsen. Den beskrives som godt organisert, og med en styrke på i underkant av 17 000. Denne ressursen mente man kunne være til en viss hjelp. – Dette var nok en riktig vurdering, sier historiker Knut Werner-Hagen. – Antallet i MILORG økte til 40 000 i løpet av våren 1945, og viljen til å bidra var høy. Men bare et lite antall hadde gjennomført relevant trening.

Ubåter

Tyske styrker i Norge hadde siden januar 1945 blitt ledet av generaloberst Franz Böhme. Eisenhowers planleggere regnet med at Böhme, som en tro nazist, kunne være villig til å fortsette kampen. SHAEF forutsatte at så mange som elleve tyske divisjoner og cirka 250 fly sto i Norge og kunne motsette seg en alliert innmarsj. Planen avslører imidlertid at det først og fremst var de tyske ubåtene, som gjennom hele krigen hadde operert fra sine baser i Norge, som bekymret Eisenhower. Ubåtbasene Trondheim og Bergen var derfor blant de viktigste geografiske målene for en invasjon.

Øremerkede forsyninger

Den største utfordringen for en militær gjenerobring av Norge, ville ha vært logistikk. Heldigvis eksisterte det allierte planer for operasjoner i Norge dersom styrkene kapitulerte før nazistene i Europa var slått. Og til disse planene var det øremerket ressurser. Skip og landgangsfartøyer var tilgjengelig for en landgang ved Stavanger. I planen kalles dette OVERLORD-ressurser, altså materiell som hadde vært i bruk under landgangen i Normandie. Og for APOSTLE-operasjonene var det øremerket forsyninger for 90 dager i Skottland. For det var Scottish Command som hadde fått i oppdrag å avvæpne tyskerne i Norge etter kapitulasjonen. Sjefen for Scottish Command, general Andrew Thorne, ville sannsynligvis ha spilt en rolle dersom angrepsplanen hadde blitt satt ut i livet, men Thorne ville neppe ledet operasjonen. Eisenhowers planstab anbefalte at 21. Army Group, under general Bernhard Montgomery, og 2. Tactical Air Force, under Arthur Coningham, ble gitt oppdrag om å begynne planlegging for operasjonen. Svensk samarbeid

- Jeg tror den svenske regjeringen med stor sannsynlighet ville ha akseptert et alliert forslag om å samarbeide om å slå de tyske styrkene i Norge, sier Lars Ericson Wolke. En del av SHAEFs logistikkplan var også basert på svenske ressurser. Dette gjaldt for eksempel skip for å frakte styrker til svenske havner. Mye vestlig tonnasje hadde ligget ubrukt i Sverige, og man så for seg at noe av dette kunne brukes. Videre forutsatte planen at svensk jernbanemateriell kunne nyttes, både i Sverige og Norge, for å frakte soldater og forsyninger til fronten.

Meningsløs kamp

For tyskerne ville forsyningssituasjonen ha vært det største problemet. Eisenhowers planleggere hadde ikke detaljerte opplysninger, men forutsatte at tyskernes ammunisjonslagre bare ville holde til begrenset motstand. Med andre ord, de kunne kjempe mot en alliert invasjon, men ville likevel tape når forsyningene var oppbrukt. – Å fortsette krigen i Norge, var åpenbart meningsløst for tyskerne, sier Knut Werner-Hagen. – Dette forsto general Böhme, og handlet deretter, mens fanatikere som Terboven valgte å ta sitt eget liv. Fornuften seiret altså. Før Hitler begikk selvmord den 30. april utnevnte han storadmiral Dönitz til sin etterfølger. Storadmiralen hadde i prinsippet bare ett oppdrag – å bidra til en ordnet avvikling av krigstilstand i Europa. Den 7. mai ble rikskommisær Terboven avsatt, og Böhme gjort til øverstkommanderende i Norge. Heldigvis valgte Böhme å følge ordren fra Donitz om å legge ned våpnene. Hjemmefronten tok kommandoen, polititroppene rykket inn over grensen fra Sverige, og general Thorne fikk likevel utføre sitt oppdrag i Norge. Han ledet operasjon Doomsday, hvor 1st Airborne Division, kjent fra operasjon Market Garden, ble sendt til Norge for å avvæpne tyskerne. Andrew Thorne var militærguvernør i Norge fram til kong Haakon og regjeringen kom hjem den 7. juni 1945.

Sivile ødeleggelser

Konsekvensene for det norske samfunnet kunne ha blitt dramatisk annerledes dersom angrepsplanen hadde blitt satt ut i livet. Sammenlignet med andre okkuperte nasjoner slapp Norge billig unna med tanke på sivile ødeleggelser. Finnmark lå riktignok i ruiner etter tyskernes brente jords taktikk, og flere norske byer ble bombet i 1940. Men en alliert invasjon mot tysk motstand i 1945, kunne ha lagt store deler av Sør-Norge i ruiner.