Den vonde freden

Hitler er død. Andre verdenskrig er slutt. I Oslo, London og Amsterdam utspiller det seg gledesscener etterkrigsgenerasjonene har fått prentet inn når datidens filmaviser avspilles i mai hvert år. Men Europa ligger i ruiner, og for millioner av mennesker fortsetter lidelsene. Omfanget av menneskelige lidelser i etterkant av krigen var så stort at det er vanskelig å fatte. Og det er kraftig underkommunisert.

I sterk kontrast til lidelsene utspilte det seg denne sommeren også en orgie av sex og erotikk. Amerikanske og kanadiske soldater fylte tomrommet etter de mange europeiske menn som enten var døde på slagmarken, i krigsfangenskap eller skadet, fysisk og mentalt. Franske, nederlandske og tyske kvinner var villige partnere. Mange mennesker i Europa var besatt av tanken på hevn. Ingen vet hvor mange som ble drept i brutale hevnaksjoner og etnisk rensing i månedene etter at krigen var slutt. For mange folkegrupper forverret situasjonen seg dramatisk når freden kom. Spesielt de som hadde vært på feil side, gikk en usikker fremtid i møte. I den sovjetokkuperte sonen ble voldtekt av tyske kvinner satt i system.

Sult og svartebørs

Det var mangel på absolutt alt – over alt. Vel var situasjonen litt bedre på landsbygda, men i Europas sønderbombede byer var elendigheten hinsides fatteevne. Drivstoff, brensel, rent vann og medisiner var mangelvare. Sko og sivile klær var nesten ikke å oppdrive. Men først og fremst manglet det mat. Produksjonsevnen i jordbruket var totalt ødelagt, og det skulle ta lang tid før matproduksjonen kom i gjenge igjen. Verst var situasjonen i Tyskland. Millioner av tyskere sto i fare for å sulte i hjel hvis deres beseirere ikke kom dem til unnsetning.

Britene hadde gått på rasjonering store deler av krigen. Når freden kom ble rasjonene i noen tilfeller enda mindre enn de var under krigen, først og fremst fordi de tilgjengelige matressursene måtte deles med en sultende tysk befolkningen. Dette vedvarte langt inn i 1946 og var en stor innenrikspolitisk utfordring for britiske myndigheter. For befolkningen på de britiske øyene hadde liten forståelse. For dem kunne nazistene bare sulte i hjel. Og det var nettopp det de gjorde. I det som skulle bli Øst-Tyskland, altså den Sovjetokkuperte sonen, var forholdene aller verst. Sovjetrusserne gjorde ingenting for å få økonomien på beina igjen. Tvert imot ble det foretatt en systematisk plyndring av industri, jordbruk og infrastruktur.

Innbyggerne i de fleste av byene i Tyskland levde på 6-700 kalorier pr dag i 1945. En artikkel i Yank, magasinet for amerikanske styrker i Europa, beskriver dietten for en tysk familie med seks barn. Til frokost en kopp te og én skive brød til hver. Middagen besto av potetsuppe laget på én potet, én løk og en kvart liter melk. Høyst utilfredsstillende, men nok til å overleve. Svartebørs var den vanlige form for kjøp og salg av varer. Først og fremst mat, og varer som kunne omsettes for å skaffe penger til mat. Pengeøkonomien ble erstattet av svartebørsens valutasystem – sigaretter erstattet mark, franc og gylden. Amerikanske soldater med kriminell bakgrunn deserterte fra militæret, stjal med seg lastebiler, drivstoff og forsyninger, og gjorde seg rike på sivilbefolkningens nød.

Lang orgie

Sett i ettertid kan sommeren 1945 fortegne seg som en eneste lang orgie av sex og erotikk. Europas befolkning, spesielt kvinnene, var sulteforet på nærhet, varme og kjærlighet etter seks lange krigsår. Med freden fikk store mengder undertrykt seksualitet fritt utløp. Gleden over at krigen var over resulterte i en eksplosjon av unnfangelser. I Nederland ble det født nesten 280 000 barn i 1946. Dette er nesten 100 000 mer en antallet som fødes i dag, og det høyeste antall som er registrert noen sinne. Også i Norge var fødselstallene høye rett etter krigen. I dag blir det født ca 60 000 barn årlig av en befolkning på drøyt fem millioner. I 1946 fødtes det mer enn 70 000 barn av en befolkning på ca tre millioner.

Krigen hadde tvunget Europas kvinner til å overta mange av mannens roller. Da mennene dro i krigen måtte kvinnene ut i arbeidslivet, først og fremst på krigsindustriens fabrikker, og de måtte forsørge familien. Dette, hevder Ian Buruma i boken Year Zero, A History of 1945, førte til at mange kvinner begynte å oppføre seg som menn. Sommeren 1945 jaktet mange kvinner, spesielt franske, på menn på tilsvarende måte som noen menn jakter på kvinner. Amerikanske og kanadiske soldater sto høyt i kurs. Befrierne fra den andre siden av Atlanteren kom ikke bare med brede skuldre, smarte uniformer og ubegrenset tilgang på sigaretter. De kom også med mat. Og mat var som sagt det som manglet aller mest. I Frankrike gikk det sport i å jakte på amerikanske soldater som kunne nedlegges og utnyttes for å skaffe mat på bordet. I Nederland ble det i 1946 født tre ganger så mange barn utenfor ekteskap som det ble i 1939.

Europas mannlige befolkning var i noen grad desillusjonerte tilskuere. Krigen, og det håpløse i situasjonen etter at freden kom, hadde gitt den maskuline autoritet en kraftig knekk. Europeiske menn var ikke velkomne på dansesteder, kinoer og rekreasjonssentre reservert for Europas frigjørere og deres kjærester. Spesielt i Tyskland var menn i sterkt mindretall. I restene av Det tredje riket var det 1,6 kvinne for hver mann. Røde kors anslo i 1948 at mer enn 13 millioner barn i Europa var farløse. En tredjedel av alle tyske barn hadde mistet sin far. Amerikanske og kanadiske soldater opplevde en imøtekommenhet fra europeiske kvinner som mange skrev hjem om. Stoltheten til både nederlandske og tyske menn tok flere ganger overhånd, og det var tilfeller hvor kvinner i Amsterdam, Utrecht og Berlin ble skamklipt og barbert for å ha kanadiske eller amerikanske kjærester.

Organisert prostitusjon var ikke tillatt i områdene okkupert av de allierte. Dette førte til at kjønnssykdommer florerte. I den amerikansk-okkuperte sonen i Tyskland økte utbredelsen av kjønnssykdommer fra 75 pr 1000 ved krigens slutt, til 250 pr 1000 ved utgangen av 1945. Antallet kvinner som ble innlagt på sykehus med kjønnssykdommer i Paris var fem ganger høyere i 1945 enn i 1939. Ian Buruma skriver at britiske soldater i okkupasjonsstyrkene på kontinentet ikke hadde den samme interessen for det kvinnelige kjønn som sine amerikanske og canadiske kolleger. Britene var mer opptatt av å drikke. Det var selvfølgelig en tryggere aktivitet med tanke på smittsomme sykdommer.

Rettslig anarki

Europa var mer eller mindre lammet etter nesten seks år med krig. En krig hvor titalls millioner mennesker hadde mistet livet, på slagmarken og i sine egne hjem, i utryddelsesleirer og under tvangsarbeid. Mange var opptatt av hevn, blodtørstig hevn. Sommeren 1945 var en periode preget av rettslig anarki. Rettssakene mot de som var ansvarlig for krigens verste forbrytelser begynte i Nürnberg i november, og utover sommeren og høsten kom styringsdyktige regjeringer på plass i frigjorte og beseirede nasjoner. Men før det var summariske dødsdommer, etniske rensning og lynsjinger utført at paramilitære mobber og selvoppnevnte domstoler dagligdags over hele Europa.

I Nederland, Danmark og Norge ble de såkalte tyskertøsene skamklipt og paradert gjennom gatene med hakekors malt på sine nakne kropper. I Frankrike ble det gått enda hardere til verks mot kvinner som hadde hatt kjærlighetsforhold til soldater i okkupasjonsmakten. Første bølge kom da Frankrike ble frigjort i 1944. Under ”den ville utrenskningen” som fulgte (l’épuration sauvage), ble tusenvis av franskmenn likvidert som kollaboratører og landssvikere. To tusen kvinner som hadde hatt usømmelige forhold til tyskere ble drept i disse aksjonene. Under krigen hadde det ikke vært en forbrytelse å ligge med fienden. Forræderi, eller landssvik, var selvfølgelig dekket av det gjeldende lovverket, men ”horisontal kollaborasjon” som det ble kalt, var ikke. Derfor ble det vedtatt en ny lov, som gjorde at de som hadde gjort seg skyldig i ”nasjonal uverdighet” kunne rettsforfølges. Nye tusener av franske kvinner ble tiltalt og mange dømt til døden og henrettet.

Gapestokker og tortur

Den folkegruppen som kanskje var mest utsatt for hevnaksjoner sommeren 1945, var tysktalende borgere i andre land enn Tyskland. I Øvre Schlesien i Polen og i Sudetenland i Tsjekkoslovakia var dette spesielt ille. I disse områdene hadde det eksistert en tysk overklasse i flere hundre år. Ikke-tyskere hadde vært bønder, arbeidere og tjenere. I 1945 ble alt snudd på hodet. Mange polakker og tsjekkere hadde overlevd lange opphold i nazistenes konsentrasjonsleirer og hadde gode grunner for hevn. Tyskere ble fratatt alle borgerrettigheter og kastet ut av sine boliger. Middelalderske avstraffelsesmetoder som gapestokker ble tatt i bruk. Polsk milits, som fylte vakuumet når den Røde Arme hadde passert gjennom Polen, internerte tyskere i tidligere konsentrasjonsleirer. Mange ble anklaget for å være nazister og torturert til døde av en milits som i stor grad bestod av unge, småkriminelle polakker.

I Tsjekkoslovakia var Revolusjonsgarden ekvivalenten til den polske militsen. Også her var det unge pøbler og småkriminelle som med myndighetenes velsignelse sto for den mest brutale fremferden mot de beseirede tyskerne. Revolusjonsgarden ledet mobbene som steinet og lynsjet tyskere i gatene. Tyskere som var mistenkt for å ha vært i SS ble hengt fra nærmeste lyktestolpe og tyske kvinner ble tvunget til å spise bilder av Hitler. Sammenlignet med situasjonen i Norge etter den tyske kapitulasjonen, hvor Hjemmefronten oppfordret til ”ro, verdighet og disiplin”, var tilstandene på kontinentet spesielt i øst, mer eller mindre lovløse. Det var flere grunner til dette. I Norge befant det seg mer enn 350 000 tyske soldater i 1945, men ingen tysk diaspora som kunne herses med. I Polen og resten av Øst-Europa hadde tyskerne behandlet befolkningen på en mye mer brutal måte enn ”sine ariske brødre” i Norge.

Hevn over nazistene

Den mest brutale og omfattende formen for hevn på det europeiske kontinentet sto imidlertid den Røde Arme for. Intet annet land fikk merke nazistenes fremferd mer på kroppen enn Sovjetunionen. I nazistenes øyne var russerne undermennesker som bare skulle arbeide som slaver for de tyske herrer. De som ikke var egnet til det kunne dø. 10 millioner soldater og 16 millioner sivile russere døde i løpet av krigen. Mange ble planmessig sultet i hjel. I 1945 oppfordret det sovjetiske propagandamaskineriet til hevn. I grenseområdene mellom Polen og Tyskland ble det satt opp skilt med følgende tekst på russisk: Soldat. Du er nå i Tyskland. Ta hevn over nazistene!

Mens de vestallierte soldatene bokstavelig talt vasset i frivillige sex-partnere, var situasjonen en helt annen i den sovjetokkuperte sonen. Der var voldtekt den mest utbredte formen for seksuell omgang mellom beseirere og beseirede. Selvfølgelig ble tyske kvinner voldtatt i de vestlige okkupasjonssonene også. Men i den sovjetokkuperte sonen ble voldtekt satt i system. Soldatene i den Røde Arme ble direkte og indirekte oppfordret til å ta for seg av tyske kvinner. Stalin skal ha sagt at det skulle bare mangle om ikke soldater som hadde krysset tusenvis av kilometer gjennom blod og ild, ikke skulle kunne ”ha det litt gøy” med tyske kvinner. Ydmykelsen sovjetrusserne hadde opplevd fra det tyske herrefolket i første halvdel av krigen ble sommeren 1945 hevnet med en av de eldste former for ydmykelse – organisert voldtekt av fiendens kvinner. Ingen vet hvor mange tyske kvinner som ble voldtatt av soldater i den Røde Arme denne sommeren. Anslagene varierer fra noen hundre tusen opp til to millioner. Marerittet mange tyske kvinner opplevde denne sommeren i den sovjetokkuperte sonen er beskrevet i grusomme detaljer i boken ”Kvinne in Berlin – Åtte uker i en erobret by”. Forfatteren er ukjent.

Moderat jødisk hevn

De som i stor grad avsto fra hevn var de som hadde lidd mest, nemlig jødene. Riktignok ble mange SS-offiserer likvidert av hemmelige jødiske kommandoer sommeren og høsten 1945, men som folkegruppe var de jødiske hevnaksjonene meget moderate. Det ble tatt flere initiativer for massiv gjengjeldelse mot Tyskland. Nazistene hadde tross alt tatt livet av seks millioner jøder – bare fordi de var jøder. De mest ytterliggående hevdet at seks millioner tyskere måtte dø som hevn. Den litauiske jøden Abba Kovner etablerte den hemmelige organisasjonen Nakam, som betyr hevn, og la en plan for å forurense drikkevannet i flere store tyske byer med dødelige kjemikalier.

Kovner fikk hjelp til å skaffe giften ved universitetet i Jerusalem, men måtte kaste dosene i sjøen da han ble arrestert (for å ha falske papirer) på vei tilbake til Europa i desember 1945. Zionistlederne i Palestina, med Ben Gurion og Chaim Weisman i spissen, hadde da også helt andre prioriteter enn å drepe tyskere. For de var etableringen av en jødisk stat det viktigste politiske målet.

Utover høsten avtok både den abnorme seksuelle aktiviteten og de voldsomme hevnaksjonene. Rettssakene mot krigsforbryterne, i første rekke nazistene, kom inn i ordnede former. Millioner av mennesker, som hadde måttet forlate sine hjem etablerte seg i nye omgivelser. 1946 står seg godt som året med suverent flest barnefødsler i Europa. Verden var på vei mot en ny framtid.

Publisert i Vi Menn, Vitenskap og Historie, Nr 4/2015

Kilder

Hovedkilde: Ian Buruma: Year Zero – a story of 1945. Norsk: År null – en fortelling om 1945 (Forlaget Press) Støttekilder: Keith Lowe: Råskapens Europa Ian Kershaw: To hell and back National Archives, Fall 2002, Vol. 34, No. 3, The Black Market in Postwar BerlinColonel Miller and an Army Scandal, Part 3, By Kevin Conley Ruffner Wikipedia