Da freden kom

En dame som var nitten år i 1945 forteller.

Julie Rian bor i Kongens gate i Trondheim. Hver dag ser hun Hurtigruta ute på fjorden fra kjøkkenvinduet. Det bringer frem minner fra fredsvåren i Levanger og på Ytterøya i 1945.

- Da freden kom den 8 mai satt jeg i en robåt midt ute på Trondheimsfjorden, forteller Julie. Hun er født og oppvokst på Ytterøya, men giftet seg og flyttet til Trondheim i 1946.

Helga før freden kom sto det også bryllup i Steinvika, Julies barndomshjem ute på Trondheimsfjordens perle. Det var hennes bror Karl som giftet seg med trondheimsjenta Inger.

- I forbindelse med bryllupet hadde det kommet gjester fra fjern og nær, forteller Julie. Ole, hennes tilkomne ektemann, var også der. På den tiden var han fyrbøter på jernbanen. Han gikk skift, og skulle ikke på vakt før tirsdagen etter bryllupet. De fleste andre gjestene reiste på søndag, for da anløp dampbåten Hokstad. Men siden Ole ikke skulle på jobb før på tirsdag, ble han selvfølgelig til mandag. Men på mandag var det ingen båt som anløp Ytterøya. Mandagsbåten gikk fra Verdalen, via Levanger og videre til Trondheim. Så den nybakte ektemannen Karl fikk ta årene fatt og ro sin blivende svoger til Levanger. Julie og hennes søster Klara ble med for turens skyld.

- Vi brukte omtrent fem kvarter på å ro fra Steinvika, rundt Nesset og inn Sundet til Levanger, forteller Julie. - Vi fikk Ole på Trondheimsbåten og gjorde oss klar til returen til øya. Men så får vi se en bekjent komme løpende nedover gata mens hun roper, ”Det er fred, det er fred.” - Men ro deg ned jente, sa vi. – Du kan jo bli arrestert for mindre. Det var en større tysk garnison på Levanger og alle var redde for å bli arrestert. "Men se dere rundt" sa hun. Og det var faktisk ikke en tysk soldat å se i gatene. Folk strømmet ut på gatene og det utspant seg ville gledesscener. Etter hvert fikk de også se tyske soldater som kom med hvite armbind, to og to sammen. – Det var da det virkelig gikk opp for oss at krigen var slutt, sier Julie.

- Men vi måtte jo ro hjem til øya, fortsetter Julie. - Karl la seg på årene, og når vi rundet Langnesset fikk vi se at flaggene begynte å gå til topps på gårdene på Nesset. Og der satt vi, tre ungdommer som hadde drømt om hva vi skulle gjøre når freden kom, i en robåt, medfjords mellom Levanger og Ytterøya. Det var en merkelig følelse. Mange tanker fløy gjennom hodet.

Når de nærmet seg Ytterøya fikk de se flaggene gå opp der også. De drar opp båten og går opp til gården. Men Karl stikker rett til skogs. Etter en stund kommer han drassende med en pappeske. Alle radioer var selvfølgelig konfiskert av tyskerne. Men en hyttenabo fra Trondheim hadde hatt en radio som ikke var registrert. Den hadde Karl gjemt under en haug med granbar inne i skogen. Uten å si noe til noen selvfølgelig. Så alle ungdommene forsvant opp på stueloftet med radioen. Og den virket. – Jeg husker det som det var i går, sier Julie.

– Noen lå på gulvet, andre hang over sengene mens vi hørte på jubelbruset fra feiringen i Trondheim og Oslo. Men så plutselig, ble radioen stille. Etter mer enn to år under granbaret, hadde det selvfølgelig dannet seg kondens når den kom inn i varmen.

Litt senere kom en annen bryllupsgjest som ikke hadde reist hjem inn og sa at ”ja, ja, dere må kanskje ta det litt med ro med den freden deres. For se, det er full krig ute på Falstad”. Og ganske riktig, på Ekne sto sporlysene i lufta som fyrverkeri. Og det var vel akkurat fyrverkeri det var. – De fleste tyskerne på Falstad var kanskje like glade for at krigen var over som vi, og skjøt i lufta med maskingeværene sine, smiler Julie.

Dagen etter var Julie på jobb på Samvirkelaget. Butikken hadde åpent fra ni til tolv, og fra to til seks. Det var nesten ikke kunder den dagen. – Og da vi stengte klokka tolv, sa samvirkebestyreren at resten av dagen tar vi fri, sier Julie. – Så laget vi et skilt på døra hvor det sto "Stengt på grunn av FRED". Og den freden har vi den dag i dag, og det skal vi være glade for, avslutter Julie Rian.

Publisert i Trønder-Avisa 8 mai 2015